Det ser nesten slik ut på denne kjolen. Verdens skjønneste fele-dame, Britt Pernille Frøholm, en nå tidligere kollega, har bestilt denne. Hun er musiker og trengte et nytt sceneantrekk (sjekk også ut denne linken). Kjolen har vært klar i hodet mitt lenge, men jeg har ikke hatt sjans til å lage den før nå.
Den er i marineblå velour og kontraststoffet er fra mormor og bestefars gamle gardiner, altså – vintage.
Som tidligere nevnt, så vet jeg å lage meg arbeid, denne kjolen er intet unntak. Idéen til applikasjonen fant jeg i en annonse i en eller annen reklame for lenge siden. Rundingene har jaggu meg tatt sin tid å sy, stoffet er i tillegg grovt vevet, så selv med dobbeltsidig vliselin lå ikke kantene helt der jeg ville alltid.
Hun ønsket hette og utringning på kjolen, men jeg kunne ikke helt se at det ville bli fint, så da måtte hun velge – hette eller utringning. Vi er begge glade for at hun valgte hette, det ble bare helt perfekt. Da jeg hadde klippet ut hetten og holdt den opptil kjolen for å se at den passet på lengden var det ikke tvil om at kjolen måtte ha en hette!
Her fra baksiden:
Ermene skulle egentlig lages av vintage-stoffet. Dvs, jeg laget to ermer, men tenkte feil, så de passer min arm, som er en str S og ville nok ikke passet til en størrelse M, da de var litt trange for meg. Jeg valgte da heller å bruke marineblå ribb, og med tanke på at hun er musiker og spiller fele, er det nok mye mer behagelig for armene å ha myk ribb. Med god hjelp av min kjære, har jeg trukket knapper med vintage-stoffet og festet på ermene. Det er første gang jeg har trukket knapper med stoff selv, og det var ikke helt enkelt å feste bakstykket, fordi at stoffet er så tykt og grovt, at det bare fliset seg.
Alt i alt, så er jeg rett og slett grise-fornøyd med kjolen. Den ble vakker og magisk. Jeg ser på den hele tiden og skulle ønske den var min! Nå skal den hippes over natten til Oslo, så feledamen får den med seg på turne til Scottland.
