Mini dots og vintage knapper

Jeg så en kjole på bloggen til Ida, Put it in a box, for lenge, lenge siden. Jeg forelsket meg i den, og kjøpte mønsteret på Stoff og stil for å lage meg en. Mønsteret har lagt lenge, og når jeg endelig gadd å begynne på den tok det forfeeerdelig lang tid.

 

Først brukte jeg lang tid på å bestemme meg for hvilket stoff jeg skulle bruke, og når stoffet var på plass, så var det å finne ut av hvordan (det fordømte) bryststykket skulle syes. Nok en gang reddet Lillis hodet mitt fra å implodere.

 

Da jeg fikk til bryststykket og sydde sammen resten, var jeg liksom ikke helt fornøyd med formen, så det ble en del justeringer her og der.

 

Jeg valgte å kante bryststykket med prikkete kantebånd, det ble en super kontrast til stoffet.

 

Knappene er noen fantastiske vintage-knapper som jeg kjøpte av Kobra (correct me if I'm wrong) for mange år siden. De har ventet på å bli brukt, og endelig fant jeg et perfekt formål.

 

Jeg er så heldig å ha en del knapper igjen. Det som er rart med slike knapper, er at det er forferdelig vanskelig å bruke dem. De er så fine, så fine, at man venter og venter, i det lange og det brede, på å finne det perfekte bruksområdet. Jeg har mange slike gamle knapper som venter på å få komme ut i lyset. Man blir litt galen.

 

I utgangspunktet har jeg altså denne kjolen til meg selv. Jeg har brukt den to ganger, i bare et par timer til sammen. Jeg har da altså klart mesterverket å sy meg en kjole, som ikke er min stil i det hele tatt. Hvilken stil jeg har, det aner jeg ikke (mest sannsynligvis ingen), men det er i hvertfall ikke denne. Og det er så rart, for jeg synes kjolen er vidunderlig fin, og vet at om jeg hadde sett den på noen andre, så hadde jeg hatt lyst på den.

Så – jeg lufter interessen. Kjolen er i str 36 og om noen vil ha den, skal de få den. 1200 + porto, and this beauty is yours. Send meg en epost på krestine@online.no om du er interessert. Den er for fin til å henge i skapet mitt uten å bli brukt.

 

I used a lot of time on this dress, it wasn't as easy as I thought it would be to sew it. I made it for me, just to discover that it isn't my style at all. What a shame, cause I really love the dress! Do you want it? Send me an email.

Fra gammel og slitt til ny

En skjønn jente jeg kjenner hadde en topp hun var veldig glad i, men som var blitt flekkete. Hun lurte på om det var mulig å sy en ny. Jeg foreslo at det kanskje gikk an å farge den i en annen farge mtp flekker, men hun hadde forhørt seg litt rundt og de fleste sa at stoffet ikke ville ta til seg farge.

Så – da ble det ny!

 

Jeg tok litt bilder av den gamle toppen før jeg gikk løs på den med sprettekniven. Litt av en jobb å sprette opp igjen toppen, med vanlige sømmer og overlock-sømmer. Stine ville ha toppen lenger, slik at den ble mer som en kjole.

 

Hun ble kjempe fin i den nye kjolen og virket ganske fornøyd. Stoffet er omtrentlig det samme som den gamle, vi gikk rundt i stoffbutikken og lette litt og sammenlignet. Det er et lett stoff, som henger tungt. Jeg har jaggu meg klart å glemme hva det het.

Stoffet er ikke enkelt å jobbe med, det beveger seg og fliser seg lett, så det er en stor fordel å ha en overlock når man skal lage noe i den type stoff.

Konklusjon: Greit prosjekt, dog tidkrevende med spretting av sømmer. Jeg klarte å sy feile deler sammen to ganger. Det er et virrvarr av lag, og siden alt er i samme farge, så blir det fort krøll.

 

I've made a copy of my friends favourite tunic, that she couldn't use anymore because it had spots on the chest that wouldn't go away. An ok project, made in a fabric that doesn't lie still when cut in.

Kjole til meg selv – Onion 2035

Jeg har hatt denne liggende uferdig lenger enn lengst og det er altfor lenge. Jeg har en plan om å gjøre ferdig de få ufo'ene jeg har utover våren. Det må bemerkes at det er kun ting til meg selv som blir ufo'er. Nå når denne kjolen (endelig) er ferdig, har jeg en tunika og to kjoler igjen, ufo'er alle sammen (og det er gode grunner til det altså. Sagaen fortsetter i fremtidige blogginnlegg).

"Alle" har skrytt sånn av dette mønsteret fra Onion, så da måtte jeg også prøve. Jeg klippet ut delene i str S, og måtte sy inn og tilpasse ganske mye, mye mye mer enn jeg hadde trodd. Jeg tror rett og slett at jeg ble litt lei allerede der, og at det også er litt derfor det ble en ufo. Jeg mistet litt motet når jeg endelig fant formen på denne, for jeg synes det er vanskelig å finne farger som matcher, og i mitt forsøk på å bruke noe annet enn sort, sort og.. vel... sort, så datt jeg av lasset. Jeg klippet ut en haug med sirkler i et vintage stoff, men det ble for fargesprakende for meg og kontrastene ble for store. Kanskje egentlig ikke, men jeg er ikke vant til å bruke skarpe farger, så da feiger jeg ut.

Slik ser kjolen ut bak, og om jeg lager flere slike til meg selv, så blir det hel rygg, jeg synes ikke det ble så fint.

I stedenfor å bruke stretch jersery i halsen og på ermene som jeg pleier, brukte jeg samme velour-stoffet som på kjolen og det ble en fin løsning synes jeg.

 

Også, applikasjonen. Som dere ser, så ble den sort. Når jeg begynte på ny giv på kjolen, endret jeg på den opprinnelige applikasjonsplanen. Og det er jeg veldig glad for, for nå har jeg en kjole som kan brukes til hverdags og som kan pyntes opp til fest. Og som dere ser, så ble det sort. Tatadaaa!

Det ble altså et peace-symbol som fikk det ærefulle oppdraget med å pryde kjolen. Jeg skar ut symbolet med Silhouetten, i smooth transfer heat. Jeg synes det ble litt vel rynkete, og lurer på hvordan det ser ut etter vask og lett tørketromling. Hvis det blir slik på alle stoffer, kommer jeg heller til å bruke stoffmaling og lage sjablonger.

Konklusjon: Jeg ble ganske fornøyd med kjolen tilslutt, den er enkel og kan brukes til flere anledninger. Siden jeg også har en plan om å bli flinkere til å bruke kjoler/skjørt dette året, så er det greit å begynne med plagg jeg føler meg hjemme i og som er lett anvendelige. Og det beste av alt, er at mitt elskede hodeskallesmykke (som forøvrig kostet 10 hele kroner på Cubus for et par år siden) matcher veldig bra.

Ps. Det blir giveaway ved 30.000 hits, og det nærmer seg, så titt innom og følg med!

Ekornkjole til MerteBerte

Merete ville ha seg en ny kjole. Kriteriene denne gang var jordfarger, og figurer som representerer de fire barna hennes. Tidligere har jeg laget to kjoler til henne, Fiskekjolen, Sauekjolen og Elgekjolen. Etter litt grubling var planen klar.

Kjolen er laget av mønster nr 23059 fra Stoff og stil, modell A. Finfin grønn velour fra Stoff og stil, med applikasjoner i bruntoner.

 

 

Merete bor i samme bydel som meg, så hun kom en tur utom for en prøving, for at den skulle sitte best mulig. Den sitter helt supert på henne.

Hun ville ha kjole med hette. Jeg foret hetten med beige ribb fra Stoff og stil og det ble ganske fint. Hetten er tung, henger fint og fargen passer bra sammen med de andre.

Det ligger alltid litt humor bak figurene mine og ekorn-applikasjonen jeg laget på barnekjolen i fjor høst (som var gaven i give awayen) ble vellykket og kul, så den hadde jeg lyst til å bruke igjen. Jeg elsker det fine gullstoffet, og har brukt det ofte i det siste. Jeg kommer til å sørge den dagen det tar slutt!

Det er to ekorn foran på kjolen og to bak.

Ekornene ser opp på en nøtt, som de sikler etter.

For å få litt mer desperate uttrykk har jeg sydd en søm under hvert øye, frem og tilbake.

 

Nøtten ble veldig fin! Det mørke stoffet er bomullslerret fra Stoff og Stil, og det rutete er fra en vintage liten duk. Perfekt nøttestoff!

Knapt to uker etter at Merete hadde fått Elgekjolen i hus i fjor, fikk jeg en sms. Hun var hysterisk, for mannen hennes hadde vasket kjolen sammen med mørke klær og resten av historien kan dere nesten tenke dere. Den krympet ikke (jeg vasker ALT stoff på forhånd), men den hvite ribben på kjolen ble misfarget og stygg. Mannen fikk så hatten passet og for at dette ikke skal skje igjen, har man tatt sine forhåndsregler.

Jeg skrev tekst i Silhouette-programmet, skar ut bokstavene i smooth heat transfer på Silhouetten og strøk på. Teksten ble strøket på innsiden av ryggen, og budskapet taler vel for seg selv. Fnis!

Konklusjon: Kjolen ble veldig fin, og jeg blir så glad når Merete blir så glad! Jeg elsker å se hvordan et par tøystykker kan forandre form og bli et plagg og ikke minst elsker jeg å se hvor fint det blir! Kjolen ble helt super, rett og slett!

PS: Snart give away på bloggen, så følg med!

Uglekjole til Monica

Fine, gode Monica hadde lyst på en ny kjole. Hun elsker den forrige kjolen jeg sydde til henne og det er så kjekt å høre at hun får komplimenter for den.

Denne gangen ville hun ha en grå en og motivet var vel forsåvidt valgfritt, men gjerne en ugle. Den forrige kjolen har et snirkel-tre, som kan symbolisere et oliventre (som igjen symboliserer navnet på gutten hennes) og ugle er et symbol for navnet til datteren. Jeg må innrømme at jeg tenkte så det knaket lenge på motivet, og det er så deilig når det løsner!

Mønsteret er nr 23059 fra Stoff og stil og det er modell B jeg har sydd. Det er englestrikk i kantene på bryststykket, for at stoffet skal sitte pent i utringningen og for at man ikke skal vise alt man har under når man setter seg ned. Jeg kommer nok til å kutte innsnitt på skjørtet på andre modeller.

Jeg synes denne gråfargen er vanskelig å finne en matchende farge til, for den er mørk og litt ubestemmelig. Jeg ble veldig glad da jeg fant stoffprøver og så at de fargene jeg hadde i tankene matchet veldig bra.

Siden skjørtet er så mye større på en voksenkjole, så hadde jeg mye plass å utfolde meg på, og lurte litt på hva jeg skulle gjøre med uglen. Det ville blitt litt rart om den skulle være helt alene. Løsningen ble å lage en gren og en stamme, hvor stammen forsinner.

 

 

Uglen består av stripete jersey fra Stoff og stil, og nydelige polkadots fra Textart.

Øyepartiet er flocked heat transfer til Silhouette maskinen min. Jeg er en utålmodig sjel som klippet det ut, det går mye fortere enn å tegne det inn i Silhouette-programmet og så skjære det ut. Jeg kommer til å lage en mal på det der før eller senere.

 

 

Føttene er smooth heat transfer, som jeg også klippet ut. Jeg elsker å stryke det på (selv om jeg synes det tar litt lang tid av og til), det blir så fint!

Da jeg strøk trestammen på, hadde det kommet lim fra vliselinen på strykejernet uten at jeg hadde fått det med meg, og det kom en mørk strek nede på stammen. Jeg grublet litt på åssen jeg skulle klare å skjule den, så jeg tegnet, klippet ut smooth heat transfer og strøk det på. Synes det ble en artig kant, med liksomblomster og gresstuster ved blomsterstilkene.

Denne gangen har merkelappen min blitt til et skilt!

 

Belegget i nakken er også fra Textart, i en finfin gråfarge.

Konklusjon: Kjolen ble veldig fin og Monica elsker den. Det jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt, var lengden. Den er for lang, så vi må sy den opp. Hva jeg gjør med kanten nede vet jeg ikke helt, det viktigste er at lengden blir riktig. Den var også litt stor rundt bysten, så det må vi fikse på. Kjolen skal sitte helt, helt perfekt når vi er ferdige!

Jeg har sydd en brudekjole!

Se på disse nydelige menneskene. 

                         Foto: Øystein Eriksen

Skikkelig preget av alvorets stund, ved et vann, på fjellet. Bruden må stå på en planke for å ikke ødelegge skoene.

                           Foto: Øystein Eriksen

                             Foto: Øystein Eriksen

Og kjolen? Den har jeg sydd.

Jeg ble kontaktet av en tidligere kollega i sommer, som lurte på om jeg var interessert i å sy en enkel brudekjole. Den kommende bruden hadde en enkel kjole fra før som kunne brukes som mal og utgangspunkt. Jeg sa at bruden kunne kontakte meg, og så fikk jeg se på kjolen hun hadde og ta en avgjørelse. Bruden og forloveren kom på besøk rett før vi reiste på ferie i juli og hadde med seg en kjole. Kjolen var en fin lilla en fra H&M, som satt som et skudd på bruden. Bruden ønsket å få sydd en lignende en, den skulle være helt enkel og ingen bløtekakestil.

Jeg måtte ha en del betenkningstid, og i tillegg snakke litt med min bedre halvdel, ifht disponering av sytid/fritid. Jeg var veldig usikker, for jeg hadde aldri gjort noe slikt før og syntes det var veldig skummelt, men samtidig så elsker jeg utfordninger.

Bruden og meg dro på stoff-shopping siste uken i juli – fire uker før den måtte være ferdig. Jada, du leste rett. Fire uker hadde jeg på meg til å lage mønster, og å smekke den sammen. Bruden var så rolig som det gikk an til å bli, det var verre med meg. Heldigvis hadde jeg booket mamma på forhånd, som var veldig flink til å sy en gang i verden, slik at jeg hadde et hode til til å tenke med.

Utgangspunktet – en lilla kjole fra H&M. Legg på skuldre og skjørt.

  

Jeg la matpapir oppå for å enklest finne linjene, skisset og målte og målte og skisset, før jeg laget skikkelige mønsterdeler i strykevlies fra Stoff og stil (samme type som mønstrene deres kommer i). Det tok utrolig lang tid, men sånn er det når alt skal være riktig på millimeteren og man er en pirker av rang. I tillegg skulle kjolen være fóret, så det måtte jeg lage mønster til også. Leggene på skuldrene droppet vi, rett og slett pga tid. Og fordi det ville bli en del ekstra arbeid.

Jeg tråklet sammen mønsterdelene aller først og hadde bruden på prøving, bare for å sjekke at jeg ikke var helt på jordet. Hun lurte fælt der en stund på hvordan det kom til å bli, spesielt når hun kom på første prøvingen og fikk det på seg.

Når jeg så at alle delene passet sammen begynte jeg klippingen i hovedstoffet, etter at det var vasket og tørket. Vi endte opp med naturfarget brudesateng. Det er et nydelig stoff, med flott skimmer i. Et meget takknemlig stoff å arbeide med, det er passe tykt, fliser ikke allverdens og holder seg der det skal når det klippes i. Når alle delene var klippet ut overlocket jeg alle kantene. Jeg klippet også ut alle delene til fóret og gjorde det samme der. Fórstoffet var grusomt å jobbe med, det krøllet seg noe fryktelig når kantene ble overlocket, så jeg måtte jobbe ganske mye med å få rettet sømmene ut igjen uten å rakne stoffet.

Jeg sydde først sammen bakdelen på kjolen, rett og slett fordi det var det enkleste å begynne med, og også for å være 100% sikker på at mønsteret jeg hadde laget var perfekt. Og når jeg så hvor bra det så ut, måtte jeg hoppe og hvine litt.

For at kjolen ikke skulle bli for enkel, foreslo jeg å ha en naturhvit blondekant rundt skjørtet og langs brystet og nakken. Bruden likte forslaget godt. Her får en litt inntrykk av det nydelige skinnet i stoffet.

Det så lettere kaotisk ut i stuen her til tider, mønsterdeler over alt, strykebrett, saks, nåler, sømbysten etc. Her står mamma og nåler, og prøver å finne ut av hvordan jeg må sy sammen fóret.

Det var litt av en helsikes jobb å finne ut av hvordan alt skulle syes sammen. Ytterdelene var ingen problem. Det jeg slet med var fóret, og spesielt å få sydd sammen fóret i skjørtet sammen med ytterdelene. Det var til å bli gal av og herremin så glad jeg er for at jeg hadde mamma som kunne tenke sammen med meg! Jeg sov dårlig om natten av og til, og det hendte at jeg ikke fikk sove fordi jeg lå og grublet over problematikken. Vi klarte å løse det på et vis, og det så ikke så halvgalent ut til slutt heller.

 

Et voíla – resultatet:

Det var et stoort øyeblikk når bruden fikk det ferdige resultatet på seg, og prøvde den med sko og pels til. Ubeskrivelig, både for meg, min mor og bruden. Vi måtte hvine litt, hoppe litt og svelge klumpen i halsen. Bruden virkelig strålte! Kjolen sitter veldig mye penere på bruden, bare så det er sagt. Hun er også mer barmfager enn sømbysten, så brystpartiet ble helt toppers!

Noe av det jeg gruet meg mest for var at jeg ikke skulle få leggene i skjørtet til å bli fine, og for at vinklingen på dem skulle bli feil. Det er tross alt den viktigste detaljen på kjolen, i hvertfall i mine øyne. Etter litt prøving og feiling og etter å ha brukt 'opprekkeren' noen ganger ble jeg fornøyd. Noe annet jeg også jobbet litt med, var å få skjøten mellom brystpartiet og skjørtet til å passe sammen helt perfekt. Det var ikke lett, for blonden skulle også gå i ett i overgangen, så det måtte jeg også gjøre om igjen noen ganger. Men såh!

Jeg ble fornøyd til slutt.

Da jeg tråklet blonden på skjørtet, så jeg at det bulte innover fordi den ikke var elastisk. Det var ikke helt i planen, så etter litt tenking kom jeg frem til en fin løsning. Jeg la bitte små legg i svingen på skjørtet, noe som ble veldig fint!

Det var også meningen at blonden skulle være i ett helt stykke og gå fra brystpartiet på ene siden, rundt nakken og ned brystpartiet på andre siden. Dette ville ikke funket i praksis, nettopp på grunn av manglende elastikk. Etter en rådslagning med bruden og mamma, la jeg blonden slik at den forsvinner opp mot skuldrene på begge sider. Det ble en fin effekt! (Jeg trenger vel heller ikke nevne at jeg måtte rekke opp et par ganger fordi symmetrikeren i meg ikke ble fornøyd? Man kan bli gal av mindre.)

Der hvor stoffet i brystpartiet overlapper, valgte jeg å sy en ekstra søm, slik at toppen ikke skulle sprike. Jeg vet at jeg er pirkete, men pirketheten slo virkelig til når jeg skulle finne det perfekte stedet å la stoffet overlappes, for at det skulle se best ut på bruden.

Alle de åtte delene bak passer helt perfekt sammen!

Konklusjon: Å ta på seg et slikt oppdrag, uten å ha kunnskap om hvordan å gå frem, er galskap. Men for en herlig galskap! Tenk at jeg har sydd en brudekjole. Jeg! Reisen fra begynnelse til slutt var interessant, og jeg har først og fremst kommer frem til at jeg ikke egner meg til så lange prosjekter. Jeg er vant til å sy ting som kun tar et par dager å gjøre ferdig, så det har nok noe med det å gjøre tenker jeg. I tillegg er jeg en Tvilling, og vi er visst bare slik. Jeg har i tillegg funnet ut at jeg er en verre pirker enn jeg trodde jeg var, bruden har fnist av meg et par ganger under prosessen.

En stor del av utfordringen for meg, var å sy i glidelåsen sammen med ytterstoffet og fóret. Det gikk i grunnen overraskende greit og så jaggu ikke så verst ut på innsiden heller. Herregud så mye tid som gikk med til å grue seg og tenke på det, jeg utsatte det til det lengste og sydde den ikke i før jeg absolutt måtte.

Prosessen var i grunnen ganske grei. Bekymringene mine har vekslet mellom å være redd for at jeg ikke skulle få det til og at jeg ikke skulle bli ferdig. Etterhvert oppdaget jeg jo at jeg faktisk fikk alt til, da var det kun tiden igjen. Den siste helgen før bryllupet sydde jeg hele lørdagen og omtrentlig hele søndagen, og hadde jeg ikke sydd da, så hadde jeg ikke klart å bli ferdig. Jeg ble faktisk ferdig en dag før tiden! Og for en lettelse å kunne levere den fra seg, fiks ferdig! Jeg har kommet frem til at sjansen for at det kommer flere brudekjoler fra denne kanten er forsvinnende liten. Men hvem vet?

Jeg er utrolig stolt over å ha laget en brudekjole, det er veldig fascinerende at man kan lage noe så fint at av et stort stykke tøy!

Edit: Jeg glemte det viktigste! Å takke min kjære mor for hjelpen og mental støtte. Hun hjalp meg kveld etter kveld med å tenke. Og ikke minst – en ukes tid før kjolen skulle være ferdig fikk jeg helt fullstendig panikk for at jeg ikke skulle bli ferdig, så mamma kom bort ens ærend for å roe meg ned, og for å hjelpe meg. Takk mamma – jeg er utrolig takknemlig for hjelpen og jeg er forfryktelig glad i deg!

(De siste bildene jeg tok før jeg leverte kjolen fra meg er ikke verdens beste, og jeg har dessverre ingen bilder av den på bruden. Jeg håper å få tatt en fotosession med henne før jul en gang, når kjolen er tilbake fra rens.)

 

           Foto: Øystein Eriksen