Jeg har sydd en brudekjole!

Se på disse nydelige menneskene. 

                         Foto: Øystein Eriksen

Skikkelig preget av alvorets stund, ved et vann, på fjellet. Bruden må stå på en planke for å ikke ødelegge skoene.

                           Foto: Øystein Eriksen

                             Foto: Øystein Eriksen

Og kjolen? Den har jeg sydd.

Jeg ble kontaktet av en tidligere kollega i sommer, som lurte på om jeg var interessert i å sy en enkel brudekjole. Den kommende bruden hadde en enkel kjole fra før som kunne brukes som mal og utgangspunkt. Jeg sa at bruden kunne kontakte meg, og så fikk jeg se på kjolen hun hadde og ta en avgjørelse. Bruden og forloveren kom på besøk rett før vi reiste på ferie i juli og hadde med seg en kjole. Kjolen var en fin lilla en fra H&M, som satt som et skudd på bruden. Bruden ønsket å få sydd en lignende en, den skulle være helt enkel og ingen bløtekakestil.

Jeg måtte ha en del betenkningstid, og i tillegg snakke litt med min bedre halvdel, ifht disponering av sytid/fritid. Jeg var veldig usikker, for jeg hadde aldri gjort noe slikt før og syntes det var veldig skummelt, men samtidig så elsker jeg utfordninger.

Bruden og meg dro på stoff-shopping siste uken i juli – fire uker før den måtte være ferdig. Jada, du leste rett. Fire uker hadde jeg på meg til å lage mønster, og å smekke den sammen. Bruden var så rolig som det gikk an til å bli, det var verre med meg. Heldigvis hadde jeg booket mamma på forhånd, som var veldig flink til å sy en gang i verden, slik at jeg hadde et hode til til å tenke med.

Utgangspunktet – en lilla kjole fra H&M. Legg på skuldre og skjørt.

  

Jeg la matpapir oppå for å enklest finne linjene, skisset og målte og målte og skisset, før jeg laget skikkelige mønsterdeler i strykevlies fra Stoff og stil (samme type som mønstrene deres kommer i). Det tok utrolig lang tid, men sånn er det når alt skal være riktig på millimeteren og man er en pirker av rang. I tillegg skulle kjolen være fóret, så det måtte jeg lage mønster til også. Leggene på skuldrene droppet vi, rett og slett pga tid. Og fordi det ville bli en del ekstra arbeid.

Jeg tråklet sammen mønsterdelene aller først og hadde bruden på prøving, bare for å sjekke at jeg ikke var helt på jordet. Hun lurte fælt der en stund på hvordan det kom til å bli, spesielt når hun kom på første prøvingen og fikk det på seg.

Når jeg så at alle delene passet sammen begynte jeg klippingen i hovedstoffet, etter at det var vasket og tørket. Vi endte opp med naturfarget brudesateng. Det er et nydelig stoff, med flott skimmer i. Et meget takknemlig stoff å arbeide med, det er passe tykt, fliser ikke allverdens og holder seg der det skal når det klippes i. Når alle delene var klippet ut overlocket jeg alle kantene. Jeg klippet også ut alle delene til fóret og gjorde det samme der. Fórstoffet var grusomt å jobbe med, det krøllet seg noe fryktelig når kantene ble overlocket, så jeg måtte jobbe ganske mye med å få rettet sømmene ut igjen uten å rakne stoffet.

Jeg sydde først sammen bakdelen på kjolen, rett og slett fordi det var det enkleste å begynne med, og også for å være 100% sikker på at mønsteret jeg hadde laget var perfekt. Og når jeg så hvor bra det så ut, måtte jeg hoppe og hvine litt.

For at kjolen ikke skulle bli for enkel, foreslo jeg å ha en naturhvit blondekant rundt skjørtet og langs brystet og nakken. Bruden likte forslaget godt. Her får en litt inntrykk av det nydelige skinnet i stoffet.

Det så lettere kaotisk ut i stuen her til tider, mønsterdeler over alt, strykebrett, saks, nåler, sømbysten etc. Her står mamma og nåler, og prøver å finne ut av hvordan jeg må sy sammen fóret.

Det var litt av en helsikes jobb å finne ut av hvordan alt skulle syes sammen. Ytterdelene var ingen problem. Det jeg slet med var fóret, og spesielt å få sydd sammen fóret i skjørtet sammen med ytterdelene. Det var til å bli gal av og herremin så glad jeg er for at jeg hadde mamma som kunne tenke sammen med meg! Jeg sov dårlig om natten av og til, og det hendte at jeg ikke fikk sove fordi jeg lå og grublet over problematikken. Vi klarte å løse det på et vis, og det så ikke så halvgalent ut til slutt heller.

 

Et voíla – resultatet:

Det var et stoort øyeblikk når bruden fikk det ferdige resultatet på seg, og prøvde den med sko og pels til. Ubeskrivelig, både for meg, min mor og bruden. Vi måtte hvine litt, hoppe litt og svelge klumpen i halsen. Bruden virkelig strålte! Kjolen sitter veldig mye penere på bruden, bare så det er sagt. Hun er også mer barmfager enn sømbysten, så brystpartiet ble helt toppers!

Noe av det jeg gruet meg mest for var at jeg ikke skulle få leggene i skjørtet til å bli fine, og for at vinklingen på dem skulle bli feil. Det er tross alt den viktigste detaljen på kjolen, i hvertfall i mine øyne. Etter litt prøving og feiling og etter å ha brukt 'opprekkeren' noen ganger ble jeg fornøyd. Noe annet jeg også jobbet litt med, var å få skjøten mellom brystpartiet og skjørtet til å passe sammen helt perfekt. Det var ikke lett, for blonden skulle også gå i ett i overgangen, så det måtte jeg også gjøre om igjen noen ganger. Men såh!

Jeg ble fornøyd til slutt.

Da jeg tråklet blonden på skjørtet, så jeg at det bulte innover fordi den ikke var elastisk. Det var ikke helt i planen, så etter litt tenking kom jeg frem til en fin løsning. Jeg la bitte små legg i svingen på skjørtet, noe som ble veldig fint!

Det var også meningen at blonden skulle være i ett helt stykke og gå fra brystpartiet på ene siden, rundt nakken og ned brystpartiet på andre siden. Dette ville ikke funket i praksis, nettopp på grunn av manglende elastikk. Etter en rådslagning med bruden og mamma, la jeg blonden slik at den forsvinner opp mot skuldrene på begge sider. Det ble en fin effekt! (Jeg trenger vel heller ikke nevne at jeg måtte rekke opp et par ganger fordi symmetrikeren i meg ikke ble fornøyd? Man kan bli gal av mindre.)

Der hvor stoffet i brystpartiet overlapper, valgte jeg å sy en ekstra søm, slik at toppen ikke skulle sprike. Jeg vet at jeg er pirkete, men pirketheten slo virkelig til når jeg skulle finne det perfekte stedet å la stoffet overlappes, for at det skulle se best ut på bruden.

Alle de åtte delene bak passer helt perfekt sammen!

Konklusjon: Å ta på seg et slikt oppdrag, uten å ha kunnskap om hvordan å gå frem, er galskap. Men for en herlig galskap! Tenk at jeg har sydd en brudekjole. Jeg! Reisen fra begynnelse til slutt var interessant, og jeg har først og fremst kommer frem til at jeg ikke egner meg til så lange prosjekter. Jeg er vant til å sy ting som kun tar et par dager å gjøre ferdig, så det har nok noe med det å gjøre tenker jeg. I tillegg er jeg en Tvilling, og vi er visst bare slik. Jeg har i tillegg funnet ut at jeg er en verre pirker enn jeg trodde jeg var, bruden har fnist av meg et par ganger under prosessen.

En stor del av utfordringen for meg, var å sy i glidelåsen sammen med ytterstoffet og fóret. Det gikk i grunnen overraskende greit og så jaggu ikke så verst ut på innsiden heller. Herregud så mye tid som gikk med til å grue seg og tenke på det, jeg utsatte det til det lengste og sydde den ikke i før jeg absolutt måtte.

Prosessen var i grunnen ganske grei. Bekymringene mine har vekslet mellom å være redd for at jeg ikke skulle få det til og at jeg ikke skulle bli ferdig. Etterhvert oppdaget jeg jo at jeg faktisk fikk alt til, da var det kun tiden igjen. Den siste helgen før bryllupet sydde jeg hele lørdagen og omtrentlig hele søndagen, og hadde jeg ikke sydd da, så hadde jeg ikke klart å bli ferdig. Jeg ble faktisk ferdig en dag før tiden! Og for en lettelse å kunne levere den fra seg, fiks ferdig! Jeg har kommet frem til at sjansen for at det kommer flere brudekjoler fra denne kanten er forsvinnende liten. Men hvem vet?

Jeg er utrolig stolt over å ha laget en brudekjole, det er veldig fascinerende at man kan lage noe så fint at av et stort stykke tøy!

Edit: Jeg glemte det viktigste! Å takke min kjære mor for hjelpen og mental støtte. Hun hjalp meg kveld etter kveld med å tenke. Og ikke minst – en ukes tid før kjolen skulle være ferdig fikk jeg helt fullstendig panikk for at jeg ikke skulle bli ferdig, så mamma kom bort ens ærend for å roe meg ned, og for å hjelpe meg. Takk mamma – jeg er utrolig takknemlig for hjelpen og jeg er forfryktelig glad i deg!

(De siste bildene jeg tok før jeg leverte kjolen fra meg er ikke verdens beste, og jeg har dessverre ingen bilder av den på bruden. Jeg håper å få tatt en fotosession med henne før jul en gang, når kjolen er tilbake fra rens.)

 

           Foto: Øystein Eriksen